DIKT

DØDEN BETYR IKKE SÅ MYE

«Døden betyr ikke så mye.

Jeg har bare listet meg inn i et annet rom.

Jeg er jeg – dere er dere.

Og hva vi var for hverandre vil vi fortsatt være.

Bruk mitt gamle kjente navn

og snakk til meg på samme måte som før.

Ikke bruk en annen betoning

ikke bær noen anstrengt mine av

høytidelighet eller sorg.

Le som vi alltid lo, av alle de små skjemt

som vi moret oss over.

Lek, smil, tenk på meg, be for meg.

La mitt navn fortsatt være i daglig bruk

som det alltid var. Si det – uten noe påtatt

vesen,

uten antydning av skygge over seg.

Livet betyr alt hva det alltid har betydd.

Det er det samme som det alltid var.

Det er en absolutt ubrutt fortsettelse.

Døden er bare en ganske ren tilfeldighet:

Hvorfor skulle jeg være ute av tankene

fordi jeg er ute av syne?

Jeg bare venter på dere,

i en slags pause.

Et sted meget nær, bare rett rundt hjørnet.

Alt er bra.»

Henry Scott-Holland

PÅ EVIGHETENS TAVLER

«Ingenting forsvinner. Alt

blir uutslettelig risset inn

på evighetens tavler.

Om bare en fugl flyr gjennom solfallet,

to mennesker veksler noen vennlige ord

ved postkassa en morgen, eller

et spor snør langsomt igjen innpå skogen,

så vil disse små, små tingene

bli bevart i den universelle bevissthet

så lenge dagene gryr, i øst,

nettene senker sin nåde over jorden.

Det finnes en hukommelse i rommet,

en altfavnende kosmisk hukommelse

som opphever Tiden

og forener alle ting

i et eneste stjernehvitt Nå.»

Hans Børli

ET ROM STÅR AVLÅST

“Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.”

Kolbein Falkeid

PLUTSELIG I DESEMBER

“Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
– under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
– under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
– under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen.”

Rolf Jacobsen

JEG FINNER NOK FREM‍ ‍

“Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.”

Kolbein Falkeid

GJE MEG HANDA DI

“Gje meg handa, ven, når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

La dei trøtte tankar få kvila,

og la sjela finne sitt land”

Sondre Bratland

DØDEN

Døden er ikke slik:
En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.

Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.

Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.

Hans Børli

DET ER DEN DRAUMEN

«Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg,

at berget skal opna seg,

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.»

Olav H. Hauge

Husker du i begravelsen idag

vi hadde ett minutts stillhet

for deg

og hvor mange

kan vi ha vært der

tipper du fikk ihvertfall

250 minutters stillhet til sammen

ekstra liksom

de kan du bruke

til hva du vil der oppe

for nå er det fredag

og vi savner deg

til tacoen”

Trygve Skaug

LOVE LETTER FROM THE AFTERLIFE

I wish you could see the beauty your spirit

is right now making of your pain,

your deep seated fears playing musical chairs,

laughing about how real they are not.

My love, I want to sing it through the rafters of your bones,

Dying is the opposite of leaving.

I want to echo it through the corridor of your temples,

I am more with you than I ever was before"

Andrea Gibson

For å gå tilbake til ressurssiden, klikk her